ALFHILD OG KJELL GRØNNERS TALE

Først vil jeg gratulere dere med at dere er her. At dere har tatt på alvor utfordringen i Hebreerbrevet 13,3: «Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem».

Hvis vi var i fengsel sammen med dem, tror jeg vi ville tenkt: Besøk ville være fint og viktig for meg. At jeg ble husket og sett av noen den tiden jeg skulle være innenfor murene. Men jeg tror også jeg ville tenkt vel så mye på: «Hva skjer med meg når jeg kommer ut herfra? Hvem bryr seg da?»

Derfor skal vi snakke sammen om ettervern. Ikke først og fremst institusjoner og ettervernstiltak, men om oppdraget vi har, som kristne medmennesker, til å ta imot og vise omsorg for dem som kommer ut etter soning.

Dere kommer ikke til å få et frisert foredrag av oss. Alfhild og jeg har sagt ja til å være her og dele tanker og erfaringer omkring et emne som vi har levd i gjennom 24 år – fengsel – kollektiv – og ikke minst de siste 12 årene med Kalfarhuset ettervernsenter – og nå med ”pensjonistettervern” hadde jeg nær sagt.

TEAM – BEGGE KJØNN

Vi har vært heldig at vi har fått jobbe sammen om dette. Og det er en ting jeg med en gang vil si til deg som jobber, eller har tenkt å jobbe, på dette feltet:

Dere må helst være to. Helst to av ulikt kjønn. Ektepar er fint, men hvis det ikke går, så finn deg en ”partner” som vil tenke og handle sammen med deg i din kontakt med den ene x-innsatte.

Ja, for vi er vel klar over at her må vi fokusere på enkeltmennesker, og ikke på store antall som vi burde ta oss av. Og da er vi jo i godt selskap med ”den gode hyrde” som forlater de 99 for å finne det ene som har rotet seg bort.
Har du et bilde av ham der han rusler ned fra det farlige terrenget med den ene sauen over skulderen? Et godt bilde på Ettervern.

ETTERVERN?

Nå synes jeg egentlig at Ettervern er et dårlig ord for saken vi snakker om. Det blir så formelt, og også så upresist.
”Jeg skal drive Ettervern med deg”, liksom.

Og så brukes begrepet for de mest ulike situasjoner. Det kalles Ettervern når en innsatt som kanskje har rust seg gjennom soningen skal løslates og sendes til en rusinstutisjon. Det kalles Ettervern når en innsatt har sonet rusfritt over lang tid, eller som ikke har et rusproblem i det hele tatt skal løslates med håp om å leve et normalt liv i samfunnet.

Det er den siste gruppen jeg tenker at vi vanlige kristne samfunnsmennesker skal engasjere oss i. Vi må nemlig ikke ta mål av oss til å være private ”Blå Kors-institusjoner”, det blir for krevende. Representanter for den første gruppen, får vi vente på til de har vært igjennom en vellykket rehabilitering, og skal ut og prøve seg på et rusfritt liv i samfunnet. Da først er det klart for den type ettervern som vi som medmennesker kan yte.

Det engelske ordet for Ettervern er bedre synes jeg: After Care - Omsorg Etterpå. – Etter soning – Etter institusjonsopphold. Det er jo det det dreier seg om.
Jeg har selv brukt, og vi bruker begrepet Ettervern, men det spørs om ikke ordet OPPFØLGING er bedre. I Sandnes har KS nettopp startet et oppfølgingssenter. Det er bra.
”Jeg vil drive Ettervern med deg” eller ”Jeg vil følge deg opp” – smak på formuleringene.

Oppfølging trenger alle mennesker, og særlig dem som har vært utsatt for traumatiske ting – fengsel, sykdom, rusbehandling, sorg, samlivsbrudd osv.

Det er individuelt hva som trengs av oppfølging, og hvor lenge slik oppfølging er tjenlig.

Nytt Liv har jo utarbeidet en flott og viktig modell for dette. Første fase foregår under siste fase av soningen. Denne fasen med undervisning, påvirkning i et fellesskap, relasjonsbygging og vennskap både til mennesker innenfor og utenfor fengslet, er viktig for det som skal skje siden under oppfølgingen.
Det som skapes i denne perioden må følges opp ved løslatelsen og etter løslatelsen.
Nytt Liv markerer viktigheten av langvarig relasjon når de planlegger minst et år sammen med den det gjelder – etter løslatelsen. De samme prinsippene gjelder selvsagt for dem som for eksempel skal utskrives fra rehabiliteringsinstitusjon.

HVA TRENGER DEN INNSATTE / EKSINNSATTE?

Hva trenger så den innsatte og ex-innsatte fra oss i vårt oppfølgingsarbeide? De trenger akkurat det samme som vi andre trenger for å leve et godt og meningsfylt liv her på jorden, og for å kunne se fram til evigheten med frimodighet.
De trenger hjelp til å bli HELE mennesker. De trenger næring for Ånd, Sjel og Kropp.
Dette har jeg ikke fra meg selv, og heller ikke fra KFUM som har vært så viktig for meg, men fra Paulus selv slik han ber for menigheten i Tessaloniki, 1. Tess 5,23.
«Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres Ånd, Sjel og Kropp bli bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige når vår Herre Jesus Kristus kommer.»

Så må vi som en viktig parentes ta med vers 24: «Han som kaller dere er trofast, Han skal gjøre det.» Men han trenger altså oss som medhjelpere – eller medarbeidere for å bruke et bibelsk begrep. Et flott ord i 2. Kor 2,24: «Ikke slik at vi vil herske over deres tro ….. Men vi er medarbeidere som vil hjelpe dere til glede.”

Her er forresten Paulus inne på et ømtålig tema som også er aktuelt for oss i arbeidet med svake grupper. «Ikke slik at vi vil herske …..»
Det ligger i oss en tendens som vi skal se opp for. Vi skal ikke herske over dem vi har tatt ansvar for. Vi er satt til å tjene – til å hjelpe dem til glede.

TREKANTEN – ÅND-SJEL-KROPP

Men nå litt tilbake til helhetstenkingen. Ensidighet er av det onde. Til og med ensidig åndelighet er destruktiv for en god og harmonisk livsutfoldelse. Ånd, Sjel og Kropp. En krakk må ha tre bein for å stå støtt. Når vi skal snakke videre om vårt tema, vil vi ha denne trekanten som bakteppe.

Ved hjelp av noen stikkord vil vi dele med dere hvordan vi har opplevd After Care i Kalfaret. Vi vil ikke fortelle så mye om hvordan vi drev huset og tiltaket, men hvordan vi forholdt – og forholder oss fortsatt til enkeltmennesker vi fikk kontakt med i fengslet fra 1982 og fram til i dag.

DEN FØRSTE ETTERVERN-OPPLEVELSEN

Før vi begynner på stikkordene, vil jeg fortelle om den første Ettervernopplevelsen jeg hadde i Kalfarkollektivet. Rune var snart ferdig med soningen, og skulle rett fra soning til kollektivet, en nydelig nyoppusset villa i Bergens beste strøk. Siste klargjøring før åpning. Rengjøring og støvsuging etter håndverkerne. Rune på perm og i full gang med støvsuging, stanser opp - ser seg omkring og sier: «Eg føler meg helt importent eg». Ja, akkurat det er et av de viktige målene med oppfølgingen. En glad opplevelse av å føle seg important. Medarbeidere som vil hjelpe dere til glede.

STILLE KRAV

Det ligger også et annet viktig symbol i denne situasjonen. Rune selv i gang med støvsugingen, vi må stille krav til egen innsats. Vi vil jobbe med folk som har tatt en beslutning om en ny retning i livet.
Vi vil jobbe med folk som gjør hovedjobben selv – som vil betale en pris selv.
Vi vil jobbe med folk som vil være ærlig med oss i vårt samarbeid. Hvis vi er naive og ikke stiller krav, sliter vi oss ut, og vår innsats blir til ingen nytte.

ØKE LYSTEN TIL Å LEVE

En viktig målsetting må være å øke lysten til å leve for den tidligere innsatte. Her kan en trene på å gå ulike steder, få ulike erfaringer, f.eks. på turer, gi opplevelser som gir lyst til å oppleve mer. «Er det slik å leve?» sa en unggutt etter en 14 dagers tur.

TÅRENE

Hva som gjør en sint, fortvilet eller bringer en til gråt, er det også viktig å være ærlig på. Alfhild hadde hatt en god dag på byen sammen med en av gutta, hun ble helt rørt da hun snakket om dette. For gutten var tårer noe han bare forbant med at mor gråt når hun ble slått. De måtte alle sammen ta en tårekveld der de snakket om at tårene var vanskelige og verdifulle. En gutt lærte å gråte den kvelden, og det var en god terapi for han.

OPPDRAGELSE

Tidligere innsatte trenger ofte oppdragelse på felter man ikke er klar over: f.eks. å spise stekt egg på hotell. Alt slikt læres best ved å møte gode modeller, også fordi det er mindre ydmykende. I Kalfarkollektivet legger de vinn på at måltidene skal være pent pådekket. En som bodde i huset, kalte det Alfhild-frokost, og han tok modellen med seg til sitt eget hjem senere.

TILLIT – TRYGGHET – TID – TILTAK – TÅLMODIGHET – TRO

Under denne overskriten prøvde først og fremst Alfhild å konkretisere hva ”ettervernsoppgaven” består av i praksis.

Dette er stikkordene i arbeidet til ekteparet Grønner.

Slik avsluttet de: «Til syvende og sist må jeg innrømme at jeg har tro for at Gud leder mine steg. Dette er et várt område. Jeg må ikke se på andre bare som frelsesobjekter, men møte dem på deres premisser. Likevel forbeholder jeg meg retten til å lese et bibelord ved frokostbordet og dele et ord ved en del avslutninger. Vi må både ha frimodighet og varhet, en helhetlig tilnærming. 1.Tess. 2, 8»

1. Tess 2,8: «Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere, ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så mye holdt vi av dere.»